Ramsarkonvensjonen fra 1971 kom istand for å sikre rasteplasser for fugler på trekk til og fra vinteroverlevelsesområder i varmere strøk. Den første gruppen som skrev under bestod av 18 land. Norge skrev under i 1974, før konvensjonen trådte i kraft desember 1975.
Avtalen er, kort fortalt, en internasjonal avtale om bevaring og ikke-ødeleggende bruk av verdifulle våtmarksområder. De land som undertegner og slutter seg til konvensjonen forplikter seg til å verne sine våtmarker. Disse områdene skal, først og fremst, utgjøre internasjonalt viktige naturområder. Norge har hittil vernet 63 områder i medhold av konvensjonen.
Ettersom verden har ervervet seg mer og mer kunnskap om økosystemer ser vi vern av våtmark i et videre perspektiv i dag. Vi har nå kunnskap om hvordan våtmarkene tar vare på jordas ferskvann og hvordan disse renser vannet. Viktigheten av våtmark har vokst seg større og større. I 2006 beskrev Miljødirektoratet hvordan Norge hadde store utfordringer med å oppfylle kravene som er beskrevet i Ramsarkonvensjonen. Det ble satt igang en større offensiv for å øke både kunnskapen om og erkjennelsen av hvor viktig våtmarker er for naturen rundt oss.
Etableringen av besøkssentre var en viktig del av dette arbeidet og seint i 2012 ble de første fem sentrene autorisert som nasjonale besøkssentre for våtmark. Gjennom disse skal befolkningen få innblikk i det enorme biologiske mangfoldet vi finner i våre våtmarker, hvordan og hvorfor vi tar vare på våtmarkene.
